Kart fra Seiser Alm, der Tommy Olsen tok EM-gull. (1. runde)

For å ta den verste først så ble det på avstand en litt morsom sak å tenke tilbake på, men der og da hadde jeg nok min svarteste dag som idrettsutøver.

Stedet var Vologda og det var EM langdistanse i året 2001. Jeg var i god form, men hadde ikke taklet løypenettet bra nok så langt i mesterskapet, selv om jeg var med på sølvlaget i stafetten. Foran langen hadde det lavet ned blaut nysnø og det var ikke vanskelig å se hvor folk hadde gått mellom postene. Jeg merket fort at skiene var supre og var innstilt på nå eller aldri, langt og tungt – m.a.o. perfekt…Gikk mye på halv tolv første runden, måtte ha noenlunde kontroll, men stort sett kunne man følge «bob- bana».

«Midt utpå blåste selvfølgelig kartet ut av mappa og landet i elva!»

Inn til kartbytte var jeg rimelig bra med, byttet til nye cera-ski og skulle sette inn støtet…Kludret med å få det store kartet inn i kartmappa der jeg sklei ned mot ei provisorisk bru over ei flomdiger elv. Midt utpå blåste selvfølgelig kartet ut av mappa og landet i elva! Min fiskelykke var som vanlig heller dårlig så jeg måtte snu for å hente et nytt kart – trodde jeg…Der sto en russisk kontrollør «Njet» – hadde jeg mistet kartet fikk jeg pent gå uten…Fortvilet, men ikke fortapt – spurte pent om å få se på kartet til en jeg hadde passert og så hvor neste post skulle være. Satset så på «bob- metoden» – følge oppgått spor og satse på at jeg havnet på herrepostene og ikke damepostene. På denne runden hadde jeg flere på strekk blandt de tre beste strekktidene og på strekket etter «kartfiskinga» var jeg nok aller raskest hvis en ser bort fra seansen etter fadesen – var en smule forbannet… Strategien funka bra til det var igjen 3-4 km, kodene kom i riktig rekkefølge og jeg skjønte jeg hadde gått riktig inntil jeg kom på en kode som ikke var påfølgende siffer fra forrige post. I ettertid ser jeg jo at jeg burde ha stemplet på alle poster jeg kom innom, men jeg gikk videre uten å stemple – dette viste seg å være en fellespost med damene…

«Åssen klarer du detta’a Ols?»

Ved siste runding sto Vidar med det siste Cera- paret og skjønte lite; «Åssen klarer du detta’a Ols?» «Hvor går de ut herfra?» Var svaret han fikk. Vidar pekte og jeg gikk trøstig videre, kodene var ikke lenger i rekkefølge hele veien så det ble noe mer usikkert, men jeg var innom alle trodde jeg og spurtet i mål til en 6. plass – uten kart i 60 % av løpet.

Det viste seg at jeg hadde mistet to stemplinger, begge postene hadde jeg vært gjennom, men det hjalp jo lite… Det falt noen – i idrettssammenheng sjeldne – tårer der og da, men en god historie ble det jo.

«It’s a beutifull day» – Seisser Alm 13.01 2003

«Det finske laget hadde allerede avskrevet oss når de så hvor hardt vi trente på 2000 meter.»

Jeg hadde hatt min beste sesongstart noensinne og tror jeg var ubeseiret nasjonalt før vi reiste til EM, men var jo litt usikker på hvor godt det ville holde internasjonalt. Vi hadde ei uke med akklimatisering i Passo Occlini like ved Val Di Fiemme på ca. 2000m. Som trener hadde jeg lagt opp til et litt tøft program – på kanten av det forsvarlige- på «Pre-campen» og det finske laget hadde allerede avskrevet oss når de så hvor hardt vi trente på 2000 meter. Avsluttet tre dager før EM med en distanse på 15 km på 1800 meter hvor kroppen responderte som i «Mjøshøyde»! Skjønte jeg var i kjempeform og ble dritnervøs to dager før EM skulle starte. Sov dårlig og var helt vrak inntil kvelden før- da kom roen og jeg bare gledet meg.

Fellesstart mellomdistanse, jeg hadde nr. 32 etter dårlige rankingpoeng året før. Har aldri vært så kjapp i starten og på vei til 1. post var jeg allerede nr. 3 i gaflinga min. Var hele runden med teten på min gafling og skjønte mot slutten at jeg hadde hatt den lengste runden først. Ved passering ser jeg teten og Gunnar er rimelig opphisset ved kartbyttet. Kjenner ut på andre runden at selv om det er forferdelig tungt å komme seg opp bakken er det enda tyngre for de andre og jeg får luke bakover. O-teknisk er det relativt enkelt hvis man ikke faller ut av fokus og på vei ned til siste post ser jeg langt utover sletta mot runding – ikke en sjel, jeg er først!

«Nå bommer du f… ikke»

«Nå bommer du f… ikke» skriker Gunnar når jeg legger ut på siste korte sløyfa. Khrennikov kommer ca. 30 sekunder bak og jeg blir brått veldig defensiv- dette var en ny situasjon å takle. Heldigvis redder fysikken meg oppover, jeg holder lett avstanden og kan strengt tatt ikke bomme på denne enkle runden. Kommer atter engang inn på målsletta alene, får heldigvis med meg at det er en post til før siste og kjenner først lettelsen over å ha holdt hodet kaldt – så gleden over gullet etter år med mange mislykkede forsøk på å ta en tittel.

På telefon hjem til Stine kommer også nå noen sjeldne tårer – denne gangen smaker de ikke så bittert… At gutta – Eivind og Torbjørn – setter på «It’ a beutifull day» med U2 i det jeg kommer inn døra på hotellrommet er fortsatt min heftigste musikkopplevelse! Det var i det hele tatt en fantastisk uke sportslig og sosialt som ble kronet med stafett-gull sammen med Øystein Kvaal Østerbø og Eivind Tonna den siste dagen. I mine øyne min største idrettslige prestasjon – men det er en annen historie….

Takk til Erik Borg for bildebidrag.

Kategori(er): Diverse • Merkelapper: EM, gull, julekalender 2009, Seiser Alm, Tommy Olsen

Om Forfatteren: Tommy Olsen