OPN har tidligere fortalt at Eivind Tonna vant den 29 km lange og tunge distansen i finsk mesterskap. Nå har Eivind sendt oss sin egen historie fra løpet. Vi får også Eivinds historie fra kortdistansen og stafetten.

Dette forteller Eivind:

Ettersom reglene nå tillater at man kan konkurrere i både norsk og finsk mesterskap i samme sesong har jeg grepet muligheten for å virkeliggjøre en gammel drøm. Å starte i finsk mesterskap er som konkurrere i champions league for meg. 8-900 startende og veldig høy kvalitet på løyper og konkurrenter.

Langdistansen og stafetten gikk i Alajärvi. Småkupert område med en ås. Jeg følte at motivasjonen min trengte et løft etter innsatsen i VM. Når det gikk såpass dårlig der, ville det bli tyngre å motivere seg gjennom en lang sommer og høst. Dagen før følte jeg meg rimelig pigg, og bestemte meg for å trykke til litt. Ingen ville reagere på om jeg ble grundig slått av finnene på hjemmebane.

Ca 80 stykker var påmeldt i herreklassen og vi skulle gjennom 29 km. Når været var skikkelig varmt ble det en rimelig lang affære. Mildværet gjorde at det ble vanskelig å gå også. Teknisk vanskelige scooterspor passer meg bra. Den første timen gikk jeg uten å bruke for mye krefter. Det er viktig å ikke gå seg for stiv i beina når det blir mye smyging i scooterspor. Ved kartbytte hadde jeg forstått litt feil med partal og oddetall, og ville gjerne ha feil kart. Etter litt krangling ga jeg meg heldigvis og gikk videre med riktig kart. Dagen ble faktisk reddet her ved at den finske landslagstreneren sa: ”trust me it’s the right map”. Ledelsen jeg hadde før kartbytte mistet jeg i krangelen. Resten av løpet ble ganske hardt. Jeg var klar over at jeg hadde mulighet til å vinne og jobbet hardt hele veien inn.

Ved målgang fikk jeg oppleve noe nytt, det var ikke Erik Borg som sto og tok bilder, men 6-7 andre. Altså flere fotografer enn tilskuere på et ski-o løp i Norge… Jeg hadde fullført min beste langdistanse noensinne og ble rimelig raskt kåret som vinner. En fantastisk opplevelse for meg som ikke er vant til slikt styr. Å bli slått av en nordmann i finsk mesterskap var ikke helt det mest populære en kan gjøre i Finland. Men jeg var egentlig mest happy over å ha gått så bra i en såpass vanskelig konkurranse. Etter VM, er dette en av de vanskeligste distansene å vinne. Det er alltid noen som ikke er med på internasjonale mesterskap som er kapable til å vinne og det er også nesten alltid noen som går rent.

Dagen etter var det stafett og vi var blant favorittene. Tidligere verdensmester Raino Pesu gikk klart fra alle, og verdensmester i sykkel-o Mika Tervala dro ut på andre etappe. Mika er en av Finlands snilleste menn og fikk dårlig betalt for dette når han ikke fikk låne utstyr. Mika knakk både ski og stav i ett uoppmerksomt øyeblikk. Dermed mistet vi forspranget vårt og jeg gikk ut som nr 2. Jeg måtte kjempe hardt med flere lag for å holde meg i teten. Mot slutten hadde jeg kortere gafling og kunne sende Jukka Lanki ut i tet. Jukka har en god del mesterskapsmedaljer å skilte med, men kunne ikke stille opp mot Staffan Tunis når han kom. En sølv må man være fornøyd med når vi hadde utstyrsproblemer og jeg i tillegg tapte rundt et minutt på et elendig veivalg.

Etter en rolig uke hos svigers var det kortdistanse og Lumi-Toukola i Kuortane. Kuortane er samme sted hvor alle spydkasterne i Finland bor. Toukola er bostedet til de sju Jukola-brødrene, og det er derfor sju etapper i denne stafetten. På kortdistansen var det omtrent 100 startende i H21, og det var skikkelig vanskelige skiforhold. Snødybden varierte fra 0-10 cm, og det var helt bart ved flere av postene. Jeg mistet kontrollen på et strekk og da var det greit med bronse. Jeg fikk opp dampen etterhvert, men lå for langt bak. Flere ganger verdensmester, Matti Keskinarkaus vant greit. Nummer to var en gammel mann som har vært verdensmester i multisport; Seppo Mäkinen. Seppo er også finsk mester i twist tror jeg.

På stafetten måtte jeg gå siste etappe, og det var om mulig enda vanskeligere skiforhold denne dagen. Nå var det mere is, og det var lettere å ødelegge utstyret. Vanskelige skiforhold passer meg bra, så etter å ha gått ut som nr 3 fikk jeg raskt kontakt med Staffan Tunis og Sami Vähänen, dyktig stafettløper både om vinteren og sommeren og følte at jeg hadde god kontroll. På siste gaflingspost hadde jeg derimot lengre gafling, og dermed smatt Sami forbi. Heldigvis for meg prøvde han seg på en kuttings som inkluderte en passering av en dyp grøft. Dermed kunne jeg skli rolig inn til seier. En fantastisk følelse! Vi fortjente virkelig å vinne etter uhellet helgen før. Vi hadde også et skibrekk og en knekt stav denne dagen.

For meg som har lest resultater på nettet i årevis fra disse løpene var det stort bare å få delta. Enda større ble det å gå bra. Jeg tror at dette er noe av det som skal til for å ta et steg til. Både finner, svensker og russere har tøff konkurranse på hjemmebane med høy kvalitet på løpene sine. Det gjør de enda bedre tror jeg. Neste vinter kommer jeg tilbake!

Kategori(er): Diverse • Merkelapper: Gamle ski-o.com

Om Forfatteren: Kjetil Kjernsmo

Har gått ski-o siden vinteren 1985-86. Synes det er fryktelig moro, og går så mye jeg kan. Er astrofysiker av utdannelse, men har nå gått over til datafaget og jobber med framtidens semantiske web.